Mmm.. Jeg liker MissBuckle, mest fordi hun er en av de uber-kreative folkene som klarer å blogge skikkelig bra bilder. Men i dag liker jeg henne ekstra mye, for hun gav meg nemlig en award: ‘The Shoulda Been a Stripper Award’. Merkelig navn, men reglene er klare:
a) Post the award, and
b) List seven personality traits, as evidenced by your blog.
syltegeek.blogspot.com
indianer.wordpress.com
ginaslillerode.blogspot.com
hvahunsa.wordpress.com
frau-l.blogspot.com
Jeg har et helt klart behov for at mine tilskuere skal le. Og jeg jobber ikke som komiker, men i jobben min må jeg holde et foredrag nå og da. Om ingen ler i løpet av en halvtime føler jeg meg skikkelig mislykket, og latter blir min måleenhet på hvor interessant folk syns jeg er. Eller budskapet mitt, men altså indirekte meg. Så jeg legger alltid inn litt vitser. De trenger ikke være spesielt gode engang, folk har generelt dårlig humor, men jeg har funnet ut at folk ofte ler litt i gjenkjennbare situasjonsbeskrivelser. Jeg holdt foredrag i dag, et lite et, og fordeler scoren slik:
Latter nr 1: Jeg forteller en gang jeg misforstod noe som 18-åring. Eksempel på tema. Alle ler ganske lenge.
Latter nr 2: Jeg har crazy effekter i powerpointen. Ikke så imponerende, og bare bittelitt fnising.
Latter nr 3: Hm. Husker ingen flere. Det var vel bare en gang de lo godt? Herregud, det føles som en skikkelig krise. Alle gode foredrag er fylt med hauger av humor, tenker jeg bittert for meg selv. Det er forresten en annen ting som skjer meg når jeg holder foredrag, jeg har hukommelse på 0. Jeg sier en setning og glemmer umiddelbart hva jeg har sagt, med et litt rotete resultat om jeg ikke har noe powerpoint eller nedskrevet. Nå bruker jeg mest powerpoint, siden lesing fra manus aldri er morsomt.
Du tenker sikkert (og har helt rett i) at fokuset mitt er noe forskjøvet, for stort sett skal man konsentrere seg om budskapet, og ikke hvordan budskapet kan presenteres morsomt. Jeg slår fast at jeg har en indre stand-uper i meg med et desperat behov for å bli sett og ledd av. Kanskje det blir min alternative karriere, hadde det ikke vært for gruen det hadde blitt om ingen lo når det var meningen jeg skulle være morsom. Oh, the horror. Det er ille nok i fagpresentasjonene.
Egentlig gjelder det hele tiden, jeg ble en gang sjekket opp av en fyr som lo av meg omtrent hver gang jeg åpnet munnen. Jeg skjønte ikke helt på det tidspunktet at han prøvde å sjekke meg opp, forresten, jeg syns han var et glimrende publikum og pratet veldig gjerne med ham. Og serverte gjerne morsomme kommentarer på løpende bånd, så godt som de ble mottatt. Han var åpenbart ikke så dum. Og jeg tror kanskje sjekketips som går på at kvinner bør le av menn sine vitser bør reverseres: Menn bør le av kvinner. Høyt. Og gi beundrende uttrykk for hvor morsomme de er. Det funker hvertfall fint på meg.
Jeg skal holde samme foredraget imorgen igjen, så jeg må pønske ut en god vits til. Minst. Og nå vet du det om du noen gang skulle være på et foredrag der en ung kvinne desperat fisker etter leende bifall. Det er meg. Le, takk.
Jeg er en typisk flink jente. Jeg er utrolig god til å legge hjertet og sjelen min inn i ting som jeg tror gjør andre glade og tillegger disse detaljene utrolig stor betydning. Typisk feminin egenskap, vil sikkert mange mene, og det kan jo godt hende. Jeg er oppdratt i den feminine kjønnsrollen jeg, og det hadde kanskje vært rart om årevis under det rosa teppet ikke skulle gi resultater. (Her må vi ikke forveksle feminine egenskaper med biologi, men det har jeg sagt før).
For en stund siden var jeg på et kurs i forbindelse med jobb, der vi lærte om arbeidsmiljø og hvordan man forholder seg til hverandre. Et av poengene foreleseren brukte var hvilke merkelappene vi setter på hverandre. ”Du er så flink” er en merkelapp, og da blir man ekstra flink etterpå, for det definerer jo deg og din personlighet. ”Du er så teknisk” eller ”du er så flink med data” inspirerer til å bli enda flinkere til det. Det fungerer så klart negativt også, om noen forteller deg at du er en bølle, så er jo det en fin unnskyldning for å være litt ekkel, er man en bølle, så er man en bølle. Eller at du bare er en litt rampete person. Kan ikke noe for det, det bare er sånn. For en glimrende unnskyldning.
Som nevnt er jeg flink til disse små tingene i hverdagen. For eksempel å sende små presanger til venninner som bor langt vekke. Eller lage julekalender til noen. Eller hjemmelaget konfekt til noen. Typisk også er at når jeg nå har lært meg å strikke (det tok jeg overraskende kjapt, om jeg kan få skryte av meg selv), har jeg ennå ikke strikket noe til meg selv. Denne julen blir første gang jeg ikke skal feire med min egen familie, og jeg har allerede funnet ut hva som skal kompensere for mitt fravær. Jeg er i full gang med å lage en spesiell og hjemmelaget ting til hvert familiemedlem. Venninnene mine syns jeg er søt når jeg har store planer om hjemmelaget marmelade, hjemmestrikkede plagg og over hodet mitt begynner det å danne seg reneste Ingrid-Espelid-glorien allerede. Søt, det er vel også en merkelapp, forresten. Jeg er søt. Jeg er omsorgsfull. Jeg er tøff. Jeg er flink. Jeg er bråkete. Jeg er vimsete.
Lappene vi og de rundt oss setter på oss selv har mye å si for hvilke valg vi tar. Kjønn er en fellesmerkelapp som rommer mange egenskaper. Det å ha feminine egenskaper trenger ikke være negativt, men selv om du har en eller to eller femti feminine trekk betyr ikke at du må kjøpe hele pakken. Det er fremdeles ganske klamt under det rosa teppet, men om du strikker med store pinner har jeg lært at det blir mange pustehull. Og det er der jeg er, egentlig. Jeg er under et grovstrikket rosa teppe. Eller en rosa merkelapp med mange hull?
Det går helt fint å leve livet sånn, men man puster jo bedre jo flere rom man har.
Jeg var inne på kanikkefly-bloggen og så på de fine bildene hun hadde tatt av skjell. Jeg har egentlig tenkt at jeg også sikkert kan ta fine bilder, det er bare at jeg aldri gjør det. Jeg tar aldri med kamera, og når jeg har det med ligger det glemt nedi vesken. For å være rettferdig mot meg selv var jeg skikkelig flink en stund, men når jeg teller innser jeg at det var i 2005. Og det begynner jo å bli en stund siden. Derfor har jeg lagt til Flickr i sidefeltet for å utfordre meg selv litt: Jeg skal ta et fint bilde hver dag.
Nå når det er offentlig håper det at det gir meg et spark, og siden bilder sier mer enn tusen ord så stopper jeg her.
Her er oppskrift på to supper som vekker deg fra vinterdepresjoner og Omega 3-mangel. Jeg pleier å lage dem fra hukommelsen, så det blir litt sånn circamål.
Fiskesuppe a’la Austevoll
2 fileter laks
En boks reker
1 flaske Heinz chilisaus
5-6 sjampingjonger
½ purre
½ broccoli
1 løk
1 gul paprika
1 potet
½ buljongterning
Tøm alt du får ut av chilisausen oppi en kjele. Fyll chilisausflasken med vann, ta igjen lokket og rist. Hell det oppi kjelen. Gjenta. (Juster vannmengden etter behov, det skal ikke være saus, men den skal heller ikke være for tynn. Ta det på gefulen). Skrell og del poteten i terninger, og hiv den oppi suppebasen. Skjær opp resten av grønnsakene og hiv dem også oppi. Når potetene er myke tilsetter du fisken som du har skåret i fyrstikkeskestore biter og rekene. Server, f.eks med creme fraiche og rundstykker.
Fiskesuppe a’la Tøyen (bildet)
Til 2 personer
2 fileter laks
5-6 sjampingjonger s
½ broccoli s
1 ss fersk, revet ingefær
1 neve fersk, hakket koriander
½ chili
½ buljongterning s
3 ss soyasaus
1 lime
1 gulrot s
1 vårløk s
2 fedd hvitløk
Ca. 8 dl vann
Kok opp vann og buljong i en kjele, tilsett soppen som du har skjært i tynne biter, hakket vårløk, finskåret gulrot og broccoli i små buketter. Tilsett ingefær, hvitløk og chili og la det småkoke i fem minutter. I mellomtiden har du skjært opp laksen i biter ca. på størrelse med en fyrstikkeske. Tilsett laksen og la det koke til den er ferdig, det tar ikke lang tid (lar du det koke for lenge blir laksen tørr). Ta suppen av platen og skvis limen oppi. Strø korianderen på toppen og server.
Den observante leser har fått med seg at jeg interesserer meg for kjønn og kaller meg feminist. Så, når Klassekampen mener at SV “tar til takke med barnehager, skole og departementer”, så er det klart at øynene mine smalner seg litt. Siden jeg er utrolig pedagogisk vurderer jeg å stoppe abonnementet min som konsekvens, fordi jeg syns det er så utrolig dusteteit å klare å komme med en så klar nedvurdering av politiske områder som har vanvittig mye med “grunnleggende strukturer i samfunnet” å gjøre. Som for eksempel likestilling (som de kaller det, jeg liker bedre det gamle 8. mars-ordet frigjøring, men okei)
Dusteteit, ja. Det er faktisk dusteteit å tro at likestilling av kjønn ikke handler om grunnleggende strukturer i samfunnet, og pinlig av en avis som liksom skal skrive om feminisme. (Det gjør de forresten altfor lite, hvorfor ikke Hannah Helseth kan få en daglig spalte lurer jeg på hver gang jeg åpner avisen. Hun og Knut Nærum kunne byttet på å skrive om feminisme, det hadde vært fint.)
Jeg må bare sitere igjen: “SV tar til takke med barnehager, skole og departementer uten nevneverdig innflytelse på hovedlinjene og de grunnleggende strukturene i samfunnet.” Må jeg virkelig gå gjennom punkt for punkt hvorfor full barnehagedekning er utrolig viktig for grunnleggende strukturer i samfunnet? Eller hvorfor et departement med ansvar for full likestilling mellom menn og kvinner har noe med grunnleggende strukturer i samfunnet å gjøre? Må jeg? MÅ JEG?
Bilde kommer fra Holoubek på Flickr
VG hjelper deg som er usikker på om kan kjøpe en Porsche eller om det er litt for macho. Fortvil ikke, det er nå kommet en frøkenvariant som skal være helt trygg for deg som vil ta vare på dine feminine sider. Kule biler er jo for gutter, som det annet kjønn godt vet. Ta godt imot pinglebilen, nei unnskyld, frøkenvarianten.
Siden jeg har blitt forkjølet (noe som kanskje er litt pinglete i disse folk-dør-av-svineinfluensa-tider) kommer jeg her med oppskrift på medisin. Den høres kanskje litt merkelig ut, men smaker ganske godt og fungerer overraskende bra som lindring og oppklaring. Den er delvis inspirert av bestemor (varm melk og honning), delvis inspirert av en tidligere kollega fra Eritrea (nykvernet svart pepper) og delvis inspirert av en engelsk venninne (whisky):
Prosalosas forkjølelsesmedisin:
- 1 kopp melk
- en god dæsj honning (honning er vanskelig å beregne. Ta litt mer enn du tenkte først)
- en liten dæsj whisky
- godt med nykvernet svart pepper
Varm opp alt unntatt whiskyen som du tar i til slutt. Når det gjelder honning har jeg en flytende klar type, men egentlig så burde jeg ha brukt den klassiske lynghonningen som ikke er gjennomsiktig, den er sunnere. Sånn fænsi klar honning er nemlig varmet opp og har derfor mistet masse av de gode stoffene.
Andre obligatoriske ting for å hjelpe når du er pjusk og syk:
Lemsip (må importeres fra utlandet, kan erstattes med paracet. Heldigvis var jeg forutseende i sommerferien)
Varmt ullteppe
Noe bra på tv, evt. en god bok
Masse drikke (vann, ikke whisky)
God bedring.
Før valget hadde jeg en opptelling etter å ha snust i Saldo 2008, og skrev dette innlegget om SVs fordeling av menn og kvinner. Grunnen til at jeg ikke er fornøyd er den flaue fordelingen av stortingsrepresentanter. Før valget var det 5 av 15 representanter som var kvinner. SV praktiserer en annenhver mann-kvinne på listene sine, men det er ganske tydelig at i tillegg til at det var flest mannlige førstekandidater, så var det også flest mannlige førstekandidater i de sikreste fylkene. Det ender opp som nå: 3 av 11 SV-kandidater på Stortinget er kvinner. Jeg beklager, men dette er hårreisende tall for et parti som SV. Jeg hopper fremdeles ikke i taket, og selv om det var et dårlig valg samlet for SV, så blir det veldig tydelig at noen var på sikrere plasser enn andre. Jeg vet ikke om det kan løses med kvotering. Kanskje det er tydeliggjøringen vi trenger: Menn gis mer makt enn kvinner, også i partier som SV.
Jeg vet at flere av de mannlige representantene til SV er glimrende folk, men jeg skulle ønske at noen av de glimrende kvinnene i SV kom seg lettere opp og fram. Er SV et feministisk parti?
