Den tapte æraen

Jeg leste nettopp en kommentar i Aftenposten hvor Kathrine Aspaas skriver “Ære være Mads Larsen”. Kronikken har stor sympati med “unge menn som er dritt lei av kvinnekamp, kvotering og feministgnål” og diskuterer reaksjonene til disse rundt den nye sexkjøpsloven. Aspaas ber leserne ta testen på hvor mange av venninnene som er sammen med menn som på en eller annen måte har lavere status. Det er vel kanskje ikke så mange, og det skal tilsynelatende bevise at kvinner helst vil ha menn med makt. Dette er jo en lubben fremstilling av sannheten. Uten å benekte at noen kvinner tenner på status, og hvertfall uten å bekrefte en biologisk sannhet (Gudforby), kan en jo spørre seg følgende: Hva er sannsynligheten for at kvinner i Norge, som tjener 80% av menns inntekt i gjennomsnitt, vil havne med en mann som tjener bedre enn dem? Eller sagt på en annen måte: Hva er sjangsen for at det i Norge, med et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsliv, vil være sannsynlig at kvinnen i et forhold har et “kvinneyrke” og mannen et “manneyrke”? Og hvor høy status har nå egentlig sykepleierne sammenlignet med ingeniørene, eller renholdere sammenlignet med snekkere?

Der Aspaas ser Mads Larsen og Preben Møller som befriende i debatten, hører jeg bare grining. Sikkert like mye som de mener jeg “feministgnåler” Jeg har så lite til overs for sutringen fra menn over at kvinner vil være likestilte, og jeg kan ikke si det er særlig overraskende en gang. Klart det svir når kvinner får mer makt – på bekostning av menn, klart det svir når kvinner tar kontroll over sin egen seksualitet – bort fra objektivisering og varestempel. Klart det svir å må vaske sine egne sokker. Men hva er det vi tjener på at det ikke lenger er lov å kjøpe seksuelle tjenester i Norge? Sett fra kvinners synspunkt er dette et steg i retning av at kroppene våre ikke lenger er ting som kan kjøpes, det vil kanskje forhindre at 16-år gamle jenter på vei hjem om kvelden blir stoppet og spurt hva de skal ha for en tur, og kanskje vil det bidra til at færre ser prostitusjon som et alternativ.

Det er rart med det. Om Mads Larsen er dritt lei feministene kan jeg love ham at feministene er dritt lei ham (ja, for en gangs skyld taler jeg på vegne av alle!) Jess, beibi – feminismen gir nå stort sett fordeler til kvinner og tar bort fordeler fra menn. Til Mads og Prebens store skrekk er vi ikke engang halvferdig. Vi skal jo tåle litt grining over det, så lenge det er klart at det er grining over den tapte glanstiden- en gang da menn var menn. Og hvem faen vil egentlig tilbake til det?