Tre ganger hurra for hvor langt vi har kommet!
Jeg har fundert litt på dette med å ha åpne kommentarfelt på bloggen, og syns fr.martinsen skrev noen gode poenger om det. Likevel har jeg ikke åpnet for at kommentarene på min blogg har vært helt frie, jeg har hatt det slik at om du aldri har kommentert før så må det godkjennes, men etter det har det vært fritt fram. Litt sånn for å sile ut de kjipe, de sure og de gale.
Nå har jeg imidlertid gjort det helt fritt, fullstendig mulig for alle å poste hva de vil i kommentarfeltet mitt. Det er egentlig litt skummelt, jeg er jo ikke på nett hele tiden, og da vet jeg jo heller ikke hva som står til enhver tid. Kanskje noen poster en skikkelig sexistisk kommentar? Det hadde jo vært kjipt.
Likevel er det kanskje mest i mitt hode og mindre et reelt problem. Men, for å sitere fra fr.martinsen sitt innlegg: “Fjern kommentarer som støter mot den tonen du vil ha i kommentarfeltet ditt. Det fins ingen plikt til å la kommentarer stå.” Det er jeg helt enig i. Bloggen min er ikke noe bossplass der man kan få ut eder og galle. Da kan man starte sin egen blogg. Kjipe og sure og dumme kommentarer tar jeg vekk.
Jeg lurer litt på hvor grensen går, hva er en kommentar som skal slettes og hva er ikke det? Hvis “Truls” legger igjen en kommentar der han mener jeg ikke er spesielt intelligent eller oppvakt, og kaller meg slappfisk og sofapotet, burde jeg slette den? Det var jo ikke spesielt trivelig sagt, og frankly er det litt frekt å kalle meg slappfisk fordi jeg drømmer om chips og sofa når jeg trener. Men samtidig ikke heller en ytring jeg har et problem med å la stå. Hvor er grensen mellom småfrekke kommentarer som denne og kjipe kommentarer som skal slettes? Går det på min magefølelse, siden det er min blogg? Magefølelser er kanskje ikke alltid like logiske.
Jeg vet ikke, men jeg skal heller gi det en sjangse. Forhåpentligvis får jeg kun saklige kommentarer som beriker bloggen min og meg. Yippieduhda for åpne debatter, og ønsk en sofapotet velkommen etter.
Svenskenes Hanne Nabintu Herland, Anna Anka er nå avslørt som mannemishandler faktisk av kjendis.no. Hun skal nemlig ha blitt arrestert for å ha kastet en isklump på mannen sin.
Jeg må si jeg skjønner henne. Om hun virkelig lever som hun preker må hun jo bli enormt frustrert. Jeg ville kastet mer enn en isklump hvis jeg til enhver tid måtte satt mannen sine seksuelle behov først. Det er jo fristende å minne om Dagsavisens forside i går: “Deling av husarbeid og barneomsorg styrker parforholdet og bedrer sexlivet”.
Jeg liker veldig godt den britiske dokumentaristen Kim Longinotto. Hun har blant annet laget filmen Divorce Iranian Style, som handler om iranske kvinners muligheter for skilsmisse. Kim og medfilmskaper Ziba Mir-Hosseini satte opp et kamera i en islamsk familierettsal i Tehran og skildret fem ulike kvinner. Det er som er fantastisk med filmen er at det er dem som får “fortelle”, filmskaperne bruker nesten ikke fortellerstemme. Høydepunkt: Datteren til sekretæren later som hun er dommeren, og hun uttaler også at hun aldri skal gifte seg, nå når hun vet hvordan ektemenn er.
De brukte to år på å skaffe nok penger til å lage filmen og nesten like lang tid til å få tillatelse til å filme. Den har vært vanskelig å få tak i lenge, men nå har Amazon.co.uk den, og det til ikke en dårlig pris. Du får også tak i den på NFI. I tillegg får du med bonusfilmen Runaway. Bedre kan det ikke bli. Når vi er inne på Longinotto har hun også laget gode dokumentarer om kjønn i Japan, blant annet Dream Girls. Den er dessverre ikke like tilgjengelig. Longinotto lar folkene hun filmer få vise sine menneskelige sider, og selv om et kamera til stede i rommet alltid vil påvirke virkeligheten virker det nesten ikke som om kvinnene lar seg påvirke av det, de er for opptatt av å overtale dommeren. Samtidig er filmskaperne herlig lite objektive, det er ganske tydelig hvem de har sympati for. Den sympatien overføres udiskuterbart til tilskueren.
Kim Longinotto lager mye dokumentarer om kvinners situasjon i verden, og gjerne litt kontroversielle temaer. Jeg er på evig jakt etter filmene hennes og de jeg har sett anbefaler jeg veldig gjerne. Det skal gå an å få tak i dem her, men det er bare biblioteker og institusjoner som får bestille fra utenfor USA. Igjen et av verdens små hindere for at livet skal bli glimrende, men se hvertfall Divorce Iranian Style og Runaway.
Forsiden av Dagsavisen i dag handler om likestilling og det ”antifeministiske skvulpet” som Wenche Muhleisen beskriver det (eller dem, de nevnte skvulperne er vår venn Hanne Nabintu Herland og sympatiske Anna Anka fra Sverige som åpenbart er i samme klubb). Det interessante i artikkelen er ikke oppsummeringen av de oppmerksomhetssøkende og mediavennlige ekstremuttalelsene fra Herland og Anka, heller ikke svaret fra Huitfeldt om at likestilling henger sammen med livskvalitet og at likestilling er et godt sjekketriks for norske menn (det er derfor jeg er feminist også, bare så det er sagt). Jeg la mer merke til intervjuet med de tre jusstudentene som mener at vi er likestilte i Norge.
På spørsmål om grunnen til at kvinner prioriterer familie fremfor lederstillinger er kultur og vaner er et av svarene: ”Det varierer jo hvor mange fordommer man er vant til å møte. Men formelt sett har man muligheten”. Dette er et svar jeg har hørt mange ganger før. Vi har likestilling i Norge. Formelt. Det er bare at kvinner tilsynelatende ikke velger det, men de har jo muligheten til å velge. Men i Fafo sin rapport Vi vil! Slipp oss til! fra 2002 svarer over 80 prosent av de spurte kvinnene at de kunne tenke seg en lederstilling. Er det bare en dårlig unnskyldning at kvinner ikke vil bli ledere eller var det virkelig noe i dette med at menn ansetter menn?
I tillegg har jeg lyst å peke ut en hovedfiende for likestilling i Norge og det er husarbeid. Husarbeid er min fiende nr. 1 fordi det eter kvinners tid og overskudd, og selv om menn også gjør husarbeid så bruker norske kvinner 50 % mer tid på det enn menn.
Jeg hørte en gang en gutt fortelle at han visste han var dårlig på området, og den kunnskapen plaget ham. Han mente det jo ikke, han så bare ikke at det lå støv i krokene, at oppvaskmaskinen var full, at sengetøyet på tørkeloftet var tørt og at det var en haug med uvasket tøy igjen. Grunnen til at han irriterte seg over seg selv var at han visste at når han ikke gjorde det, så gjorde samboeren hans det.
Når han ikke ser støv og skitten oppvask og hun ikke gidder å mase fordeles ikke husarbeidet likt. Når man samtidig forteller mannlige ledere at de fleste kvinner helst vil starte familie og dermed ta på seg disse mengdene med husarbeid, hvorfor skal de da ansette dem som ledere?
«Eg trur ikkje at du som jente blir vurdert som en potensiell kandidat på lik linje med en mann. Og sånn som no når eg jobber her så har eg jo snakka med min sjef, og med sjefen hans, om det – og liksom gjort oppmerksom på at eg ikkje er sånn som har lyst til å slå meg til ro. Eg trur det er mange menn som berre tar det for gitt at du ikkje har ambisjoner.» Kvinnelig ansatt, i Kvinner til topps, Pettersen 2003
Dessuten er husarbeid min fiende nr. 1 fordi det er så ufattelig kjedelig. Og selv om det er temmelig tilfredsstillende med grønnsåpeduftende leilighet, så er irritasjonen enorm når noen børster smulene fra bordet ned på gulvet. Husarbeid er en uendelig, monoton og lite verdsatt oppgave som man ikke får noen penger for, men det frigjør jo mye tid og energi for den som slipper. Kvinner som skal slå seg til ro er ikke positivt i jobbsammenheng. For menn har dette aldri vært et hinder.
Min fiende nr. 2 er medias fremstilling av menn og kvinner. Eller kanskje det er min egentlige fiende nr. 1, for her snakker vi kjønnsrollereklame med verdi av milliarder. Knut Nærum kaller det kvinnefientlig, men VG ser absolutt ikke noen problemer med måten de skriver om vold mot kvinner. “Vi har ikke fått én kritisk anførsel mot denne artikkelen, sier sjefredaktør Bernt Olufsen.” Ellers er jeg jo åpenbart kritisk til Dagbladet og i diverse sammenhenger. For ikke å snakke om elendige reklamer, elendige filmer og elendige eventyr som vi liker å fortelle videre for å sikre neste generasjons sosiale kjønn.
Oppskriften på et kjønnsdelt arbeidsmarked:
- Pass på at jenter i tidlig alder assosierer seg med passive rollemodeller
- Spe gjerne på med litt uoppnåelige kroppslige idealer
- Fortell om forskjellene mellom kvinner og menn
- Latterliggjør og trakasser dem som bryter kjønnsrollemønsteret
- Og husk: Hun ville det sjøl!
Heldige Anja får komplimenter over alle komplimenter. “Hun skyter som en mann” hvertfall når det gjelder snert og tøffhet. For en kvinne med snert og tøffhet bryter åpenbart stereotypen dame.
Nøkkelord: Mann, snert, tøff, fryktløs urokråke, rå, god.
Det hadde jo vært gøyalt om hun returnerte komplimentet til landslagstreneren med noe allà: “Du snakker som en dame” men det hadde vel ikke blitt like godt mottatt.
Når man begynner å irritere seg over grupper på facebook er det på tide å logge ut, og denne ble mitt exit point. Ikke fordi jeg ikke har hørt argumentene før, ironisk nok skrevet på dårlig norsk. Mer fordi bildet passet så vanvittig dårlig i en “nei til innvandringsgruppe”. For alle vet at vikingene holdt seg hjemme i Skandinavia, og de drev hvertfall ikke på med voldtekter og drap.
Men jeg vet ikke om jeg skal analysere beskrivelsen for mye, det faller heller inn i kategorien “sukk dypt og bare gå videre”.
Magen min har vokst. Den lever sitt eget, hemmelige liv og jeg har ikke lenger kontroll på hvordan den ser ut. Prosessen til magen er omringet av mystikk, et slags historiens slør. Det er ikke første gang en mage har vokst på denne måten.
Gravid er jeg ikke. Ingen kan bemerke magen min med et smil og fortelle meg at jeg stråler. Det måtte i så fall vært glinsing. Av fett.
Og jeg trener. Jeg holdt på å ta livet av meg selv på joggetur, hvertfall føltes det sånn når beina var gele og stivnet helt i dagene etterpå.
Når har folk tid til å trene? Med full jobb og kurs og sosialt liv? Jeg tror ikke statsministeren sykler så ofte som han skal ha det til. Men han har jo treningsstudio i kjelleren på jobben. Jeg har solarium på jobben min, men jeg er redd for å få hudkreft, så jeg har aldri brukt det.
Jeg sykler til jobben og belønner min egen innsats med et eple når jeg kommer fram. Epler er ikke godt. Jeg har lyst på hjemmelaget pizza og filmkveld, eller ost og kjeks. Salat med kikerter og bønner er ikke det samme. Jeg spiser druer i sofaen og ser film og har dårlig samvittighet for at jeg ikke er ute og jogger opp og ned en trapp med høyt løftede bein.
Men jeg har forstått hvorfor alle som trener sier at de ikke gjør det for utseendet, “de gjør det for helsen”. Jeg har derimot ikke kommet til det stadiet der man liker å trene. Det er for meg en uforståelig holdning. Trening kan aldri bli like fint som å slappe av i sofaen. Det er aldri deilig å trene. Trening er en 100% pain in the ass, og uansett hvor lenge du holder på vil dette aldri forandre seg. Det er like greit å være ærlig, jeg har nemlig ventet på dette gledesfylte stadiet en stund. Men det er sunt å bevege seg. Sunt hjerte, sunn kropp, sunt sinn og sunt eple. Jeg gjør det for helsen også nå. Det er den eneste målbare effekten.
For det hjelper ikke på magen. Den har bestemt seg for å eksistere uavhengig av min innsats. ”Folk som trener lyver, tynnhet må være genetisk”, tenker jeg mens jeg kjenner blodsmaken i munnen og hiver etter pust for å få luft i lungene.
Mager skal dessuten ikke være helt flate. Tenk så mye innvoller og organer som skal skjule seg bak en mage. Jeg lurer på hvor små organer folk med helt flate mager har. De må jo være minimale. Dessuten er pondus et positivt ladet ord. ”Slik får du pondus” bør neste forside på KK være. ”Følg vårt 5-ukers program og bli ny til sommeren”.
Jeg når målet mitt til slutt, og er den samme gamle. Jeg vurderer om jeg skal superslanke meg ned 5 kg ekstra, sånn at jeg virkelig kan fråtse i god mat i kanskje en måned og bare ligge på sofaen. Ikke for det, jeg trener jo for helsen, altså.
Hvis kvinner hører hjemme på kjøkkenet så er kanskje like greit å la kjøkkenet spasere inn i andre rom. Kanskje kjøkkenet kan spasere inn på bussen og jobben også. Se der, alle blir fornøyd!* Klippet fra ap.no.
(*Til og med Hanne Nabintu Herland?)
Når man skal velge et yrke eller utdanning er det lurt å tenke seg godt om. Du må vurdere forskjellige aspekter og tenke nøye gjennom hvilken jobb du vil ha. Det kan være lurt å se på dine forskjellige egenskaper før du bestemmer deg, da slipper du skuffelse senere. Er du god i matte? Er du flink til å skrive? Trives du å jobbe med mennesker? Dette er eksempler på forskjellige faktorer som du må tenke gjennom.
Men husk: Hvis du virkelig vil noe, så kan du bli hva du vil! The sky is the limit! Carpe diem! Hakuna Matata!
Sjekkliste for å velge utdanning og yrke:
- Hvilke personlige egenskaper har du?
- Hva er du flink til?
- Vær oppmerksom på at allergi eller lignende kan være til hinder for visse yrker
- Er du kvinne bør du også ta en god kikk i speilet og vurdere deg selv. Her er eksempler på hvilke yrker du bør unngå hvis utseende ikke står i stil med yrkesvalget.
